hits

Arr

Arr

(Denne korte historien er skrevet i samarbeid med Katrine Mathisen, avbildet over. Det er det hun vil si, omformulert til en tekst av meg. Sammen prøver vi å få temaet opp i lyset. Takk, Katrine!)

 

Arr

 

Vennligst les:

Personlig oppgjør, arr:

"Hvorfor dekker du deg ikke til? Du er stygg med arrene."

Jeg kjenner jeg tenderer å mislike folk sterkt i blant. Sånn virkelig, mener jeg.

"Hva har skjedd med arma di?"

Gud, hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg ikke har svart på det.

Hvorfor ser folk - voksne mennesker - på meg som om jeg har fornærma bestemora deres og med det gjort dem en personlig urett? VOKSNE mennesker hvisker seg imellom og sender meg skulende blikk. Jeg har da ikke drept katta di! Noen hånflirer.

 

Jeg er avholds, bare så det er sagt. Jeg slutta for en seks måneders tid siden, men to måneder tilbake sprakk jeg. Men jeg slutta igjen, jeg gjorde det.

 

Jeg har også bestemt meg for å la arrene være. Jeg vil ikke fjerne dem. Klart, jeg har ikke lyst til å la dem være der heller, men de er en del av meg. Jeg har akseptert meg selv for den jeg er.

Og jeg har mange arr.

Men jeg håper kanskje at det en dag vil bryte tabuet, det at jeg lar arrene mine være nettopp det - arr. Kanskje andre vil ha lettere for å be om hjelp. Kanskje.

Jeg har kuttet meg nesten så langt tilbake som jeg kan huske. Hvorfor? Jeg vet ikke. Helt ærlig.

Men det er noe med det, å kunne døyve de tusen skrikende stemmene i hodet mitt med en fysisk smerte, det å kunne flytte fokuset fra angsten, det å ha kontrollen over sitt eget hode.

Jeg hadde det i to minutter.

Selvskadinga ga meg et kick. Jeg hadde fått straffet meg selv, jeg følte meg levende.

Jeg ante ikke hvor alvorlig det skulle bli.

Armene, magen, ryggen, beina, brystet. Jeg er dekt av dem.

 

En matt stemme, en lei og oppgitt tone. "Hvorfor gjorde du dette, da? Var dette noe smart? Vil du bare ha oppmerksomhet?"

Jeg hater den. Oppmerksomhetsanklagen. Jeg avskyr den av hele mitt hjerte.

Nesten ingen gjør det for å få oppmerksomhet. Men dersom noen faktisk gjør det av den grunn, er ikke det en temmelig god indikasjon på at vedkommende har det jævlig?

"Hm, ingen hører på meg, ja, da tar jeg første og beste løsning og skjærer dype kutt i kroppen min."

Tror du det er sånn det fungerer?

 

"Kom til oss og snakk med oss, vi er her for deg."

Skam var følelsen som skylte over meg når noen sa det. Ordene stakk, for jeg visste jeg ikke klarte å si ifra om jeg måtte skade meg. Jeg klarte aldri å gå til noen når alle stemmene begynte å hyle i munnen på hverandre i hodet mitt, og løsningen ble alltid barberbladet. Alltid.

Og etter hver la noen kanskje merke til de nye arrene, da så de sukkende på meg, og lo oppgitt.

Da hadde de gjort det enda vanskeligere å be om hjelp. Den halvskuffete, oppgitte minen jeg møtte var noe av det verste.

 

Vi er nødt til å snakke om dette! Det må fram i lyset. Jeg er tjueto, og jeg har vært selvskader halve livet. Nå er jeg skadefri, og jeg gjemmer ikke kroppen min. Tross blikkene, tross kommentarene.

Jeg er meg. Arrene er meg.

Hvis flere er åpne og snakker om dette blir det kanskje lettere for andre å be om hjelp. Kanskje fremtidige selvskadere slipper å sitte hos legevakta og høre ordene  `Hun trenger ikke bedøvelse når hun skal sy. Hun har gjort det sjøl.`

For de ordene brenner seg fast i hukommelsen, i skyldfølelsen, skammen og maktesløsheten.

Jeg har aldri sydd sårene mine. For jeg var ikke verdt det.

Selvskadere var ikke verdt det.

 

 

Datamuspila er over facebooks publisertast. Men noe holder meg fra å trykke. Hva er galt? - spør jeg meg, men får ikke noe logisk svar. Herregud, jeg vil jo at dette skal ut! Jeg vil jo publisere det.

Jeg nøler.

Lenge.

Før jeg sakte reiser meg fra stolen ved skrivebordet mitt. Jeg klapper samme Mac-en.

Kanskje i morgen.

Kanskje jeg er klar da.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

skrivdet

skrivdet

15, Nærøy

Kategorier

Arkiv